Om den første og siste.. og alt midt i mellom

Det er noe spesielt med de(n) aller første og de(n) aller siste. Årets første norske jordbær er alltid best, den første koppen med nytrukken kaffe om morgenen er alltid ekstra god, de første tulipanen som kommer er stats, den første biten av en fersk ørret-middag er virkelig den beste, de første sidene i en bok er alltid spennende og starten på et nytt strikketøy er alltid best.

Verre er det når det er den aller siste; feriedagen, siden i en knallgod bok, den siste twist-biten i bollen eller den siste etappen på en flott fjelltur.

Hvorfor er alltid den første og siste liksom så mye mer/bedre, enn alt midt i mellom?

Nå er det aller siste dagen i første del av sommerferien, litt rart at den allerede er over. Litt uvant å planlegge en hverdag i morgen, med tidlig start i morgen og tidlig leggetid i kveld. Pakke sekk og legge alt klart til i morgen - skru på jobb-bryteren igjen liksom.

Akkurat som den første dagen i ferien var helt spesiell fordi den nettopp var den første dagen i ferien. Jeg kunne virkelig puste dypt og godt og bare nyte alle fridagene som lå forran meg. Glede meg til å fylle de med akkurat hva jeg ville uten å løpe etter klokka....

Dagene midt i mellom har vært fine de også, men likevel er det liksom den første og siste dagen jeg biter meg spesielt merke i.

Siden ferien ble en noe "gråværs-preget" affære, startet jeg på'n igjen med triologien til Stieg Larsson. Leste den i fjor for første gang og fikk dilla da. Like spennende å starte på'n igjen i år. Best var selvfølgelig de første kapitelene, når jeg liksom kunne huske meg tilbake. Men det mest overraskende var at jeg ble like "revet med" nå, akkurat som i fjor. Men fordelen i år var at jeg hadde boknr 2 klar da boknr var ferdiglest. Det hjalp det! Og enda har jeg en kjempebok igjen :-) Så foreløpig er jeg ikke kommet til den siste siden her, og godt er det!