Reparere eller la lommeboka regjere?

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var et overmenneske som kunne alt om elektriske ting, tekninske duppedingser, rørleggerarbeid og snekring. Ha kunnskap nok til å reparere alle ting selv.

Den siste uken har jeg irritert meg over manglende kunnskaper innen det tekniske, fordi jeg har en printer som ikke lenger gjør jobben sin.

Godtroende som jeg var (ikke nå lenger!), tok jeg turen til forhandler for å høre om de kunne reparere printeren. Jeg hadde via nettbasert "support" på fabrikantens sider, nesten funnet feilen selv, så jeg trodde jeg hadde en grei sak å legge frem.

Men spørre om å få reparert en printer idag det var jo bare som å be om hånlatter i butikken. For ekspeditøren sa så kjekt at DET LØNNER SEG JO IKKE Å REPARERE (men han tenkte kun på kronene)! En ny printer koster nesten ingen ting, mens en reparasjon koster mye mer enn en ny printer (målt i kroner).

Han fortalte derimot ikke om hvilke reparasjons-muligheter som fantes, eller hva det faktisk ville koste. Han stod bare klar for å finne en splitter ny printer til meg. Arggg!!

Så selv om jeg virkelig trenger denne printeren, har det nesten gått en F... i meg som absolutt ikke vil kjøpe en ny printer, men heller betale masse penger for å reparere den - koste hva det koster i kroner.

For dersom vi alltid skal kjøpe en ny dings hver gang noe går i stykker, så er det ikke rart det blir mye søppel og elektronisk skrot. Hvorfor skal vi godta at det bare fortsetter sånn? At det skal være så vanskelig å få noe reparert? Kanskje det er fordi ingen kan det lenger??

Har nå funnet en reparatør via Cannons nettsider, og funnet link til en forhandler av deler. Så selv om dette tar tid, er kronglete og koster litt penger er det i min verden absolutt verdt å reparere fremdeles. Det som er vanskelig er å finne noen som kan reparere og som kan påta seg jobben...

Reparere, kverrulere, returnere, reparere...

Gakk en runde til..

Østensjøvannet er godt for mye. Runden rundt vannet og Bogerudmyra er fin adspredelse, og endene i de åpne råkene skaper liv. Ja, særlig om man har med seg en pose brødmat å dele ut. Men selv uten brødbitene er endene artige å observere der de storkoser seg i de åpne råkene og bader og plasker som om temperaturen var 20 grader...

Det er lenge siden jeg har tatt runden nå, runden som engang var en del av hverdagen den gangen jeg bodde på Manglerud.

Det er liksom så akkurat passe langt rundt vannet. Akkurat langt nok rundt til å få skravelt ferdig, eller til å gå seg litt varm, eller for å få tankene til å stilne litt. Runden med stor R liksom.

Idag tok vi runden igjen, uten brødmat til endene, men skravla gikk og "alle verdens problemer" ble løst, pustet litt godt og tatt igjen litt av et godt vennskap. Det gjør godt det, og varer lenge. Men jeg skulle virkelig ønske jeg fant en sånn "Runde" her hjemme også. En "time-out-Runde" i hverdagen som alltid lå like klar og i nærheten. I mellomtiden får jeg nok ta turen til Østensjøvannet igjen :-)

Vinnerlykke og fargeglede

Det ble ikke noe vinnerlodd i dagens vinlotteri på jobben, men jeg skal så absolutt i klage for jeg hadde virkelig vinnerlykken her før jul. Men så virker likevel som jeg har litt vinnerlykke likevel.

Her om dagen kjøpte jeg nemlig et million-flax-lodd, som gikk inn med en premie så jeg kunne få to nye lodd. Og jammen vant jeg ikke på et av de også :-)

Idag har jeg vært å "hevet" gevinsten og tenkte jeg måtte kjøpe noe som ga meg et snev av "premie-følelse" - noe bare for glede... og det ble en diger fargerik bukett knasende sprø tulipaner (og enda har jeg noen premie-penger igjen!).

Da jeg kom hjem fra jobben så fant jeg jammen en garn-pakke fra Sokkegarnklubben i posten også - nok en fargerik glede! Så nå føler jeg virkelig at helgen har fått en ekstra god, glad og fargerik start her :-)

Hva hadde vel livet vært uten alle de vakre fargene?!

Livets legeoklosser

Satt på bussen idag på vei hjem med en sambygdning på plassen ved siden av meg. Han løser alltid kryssord og sudoku i Aftenposten, og jeg strikket som vanlig. Han lurte på om jeg strikket en rett og en vrang og håpet jeg skulle komme ut av tellingen. Men så truet jeg med å gi han feil tall til sudoku-rutene hans, og da ble det stille...

Men rutene i kryssoren og sudoku-brettet fikk meg til å tenke på livets legoklosser. Hvordan tilværelsen på en måte er satt sammen av en mange "klosser", om ikke i forskjellige farger som legoklossene, så med forskjellig innhold i hver kloss.

15 venneklosser, 2 storesøsterklosser, 2 jobbklosser, 10 bussklosser, 20 hobbyklosser, 4 bok-klosser og kanskje et knippe hemmelige klosser?

Noen ganger føles det som livets klosser virkelig er på stell og du kan bygge hva som helst uten at det blir et vaklevorent tårn. Det er akkurat riktig antall og fordelingen er optimal.
Mens andre ganger er det kanskje litt feil antall klosser og fordelingen litt feil, og da vakler tårnet litt til de rette klossen er på plass igjen...

Tror nesten jeg må kjøpe meg en eske lego og bygge litt igjen, et koselig tårn i mange farger og akkurat den riktige balansen i klosse-mixen :-)

Jula er over, nyttår er passert og drømmen om sommerferie er startet..

(Bilde: vakkert ikke sant?! ille at jeg ikke husker hvor jeg fant det på nett...)

Jeg føler jeg tar noen syvmils-steg nå, og hopper over mange uker og dager, og lander sånn akkurat passe midt i januar. Skal innrømme dagene blir korte nå vinterstid, og det blir mindre tid til alt liksom.

Som jeg har skrevet tidligere, så er blogg-livet egentlig litt motsatt av virkeligheten; for når du har som mest å blogge om da er det for travelt til å sette seg ned å skrive. Mens når dagene ikke er alt for hektiske og det kanskje ikke skjer allverdens da har man tid å blogge...

Men her i Ytrebakk er det liv fremdeles :-) selv om det ikke synes så godt i denne bloggen akkurat...

Denne helgen har jeg fått unna en masse fra UFO-kurven med håndarbeid. Kjempedeilig å fullføre litt. Har mange prosjekter på gang nå, så det er fint å stoppe opp og få fullført litt også. Men dette kan du lese mer om i håndarbeidsbloggen min: Babbens Ideverksted

Men så kom jo denne turboken jeg hadde bestilt i posten her før helgen, boken om Femundsmarka og Gutulia. Den hører til en serie om norges nasjonalparker. Utrolig interessant å lese om. Ekstra gøy var det å finne beskrivelsene av turer jeg selv har gått for en haug med år siden. Det er som en "boost" på minnebanken, så turgledene, opplevelsene og minnen forsterkes etterhvert som jeg leser.

Jeg bare må få tatt en skikkelig go'tur til sommeren. Kanskje til Femunden...

Akkurat nå føles drømmen om en lang og god tur-ferie så utrolig forlokkende ut...